No worries
Dette er et innlegg som har krevd utrolig mye av meg. Jeg forventer ikke at alle skal forstå hva jeg mener og få de samme emosjonelle følelsene rundt dette temaet, fordi dette er så utrolig personlig. Men det er lettere å skrive enn å fortelle.
Når stresset overtar kroppen din, og du mister kontrollen over egne bevegelser og egne tanker. Når du tenker så mye at du har vanskeligheter for å konsentrere deg. Når bokstavene i leseboka samler seg til et stort kaos, og gjør seg uleselige. Når du ikke lengre får fatt i hva læreren sier, uansett hvor mye du prøver. Når du ikke får sove fordi tankene du har i hodet tar for stor plass. Og når du faktisk sovner, vil du helst ikke våkne igjen. Det er da du vet at du trenger en pause. En pause fra alt, spesielt fra livet.

Jeg er en veldig stressende person. Jeg tenker for mye, gjør for mye ut av alt, og lar alt for mye gå inn på meg. Jeg tenker for mye på fortiden, på hva jeg kunne gjort annerledes for å få et annet resultat per dags dato. Uten å skryte på meg for mye, kan jeg vell si at jeg er en person som som regel får til det jeg prøver på. Jeg er den typen person som ikke aksepterer at å feile er et alternativ. Jeg stiller for høye krav til meg selv, og forventer kun det beste. Enda jeg vet det ikke er mulig.
Den siste tiden har vært som en endeløs tunnel. En tunnel hvor lyset er gått, hvor det ikke finnes nødutganger, og lyset fra solen ikke er til å skimte. Jeg har prøvd å åpne meg, prøvd å få hjelp til tankene mine. Men det hjelper ikke når jeg har vanskeligheter for å ordlegge det som gjør meg vondest. For jeg er egentlig flink med ord, flink til å beskrive hva jeg føler og mener. Men dette sitter for dypt, for dypt til at jeg selv kan forstå hva det er. Så jeg forsnakker meg til noe annet, noe som er mye lettere å ordlegge. Noe vokabularet mitt er i stand til å fortelle om. Jeg ønsker å leve opp til et av mine favoritt sitater - hakuna matata. Som er swahili, og betyr "det er ingen bekymringer" (som i Løvenes konge, åh, elsker den filmen!!). Jeg prøver å leve i nuet, for jeg må virkelig slutte å hele tiden tenke på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje dersom det og det ikke skjer. Jeg må lære meg å leve i dag, for det er kanskje ingen imorgen.
Meeen... Det hele er lettere sagt enn gjort.


















